.

Gotland, en øy ute i Østersjøen litt sør for Stockholm, har 58000 fastboende, og hadde i 1999 flest soldager i Sverige. Dette er et svært populært feriemål, og om sommeren mangedobles folketallet. Her finnes mange severdigheter både når det gjelder kultur og natur, og den gamle bydelen i Visby, med ringmuren rundt, er vel verdt å få med seg.

Hovednæringen er jordbruk, og de svære jordene har en stor bestand av rapphøns og fasan.
Gotlendingene er et hyggelig og gjestfritt folk, og vi kan takke for et flott opphold.

Her er «stugan» der vi bodde – se epletreet utenfor.

Reisen og Vilja:
Flyet gikk fra Storuman kl. 1615, og jeg ble plassert i buret i lasterommet blandt all bagasjen. Jeg måtte virkelig gi
uttrykk for at dette var ganske uholdbart. Først var det ganske stille, men så ble det et forferdelig bråk og jeg ble slengt både hit og dit, så etter en halv time ga jeg skikkelig beskjed om at nok er nok. Det viste seg da at flyvertinna var skikkelig grei, så far fikk komme bak i lasterommet å holde meg med selskap helt til like før landing i Stockholm.

På Arlanda ble det også flere ny opplevelser, og etter rulletrapper, svingdører og glatte gulv fant vi endelig en lite grønn flekk.
Så bar det videre til Visby. Men nå gikk det mye bedre, og de andre passasjerene på 1. klasse kunne ikke høre en lyd fra meg bak i «Skyways back», og kl 1830 var vi framme. Etter 4 dager, da vi skulle heim igjen, var det ingen problemer – reisevant som jeg nå var blitt.

Trening og jakt:

Torsdag var vi med Gunnar Petterson på jakt på hans private jaktmarker.
Det hele staret med at han kom med en nyskutt rev som han ville se om
Vilja ville apportere. Men hun hadde jo aldri sett en sånn kar før,
så her må det nok mere trening til.

SJCH Austbakken’s Qvick derimot,
hadde ingen problemer med den hårete luringen.

Så bar det ut i felten. Dette ble også en ny opplevelse – over nysådde åkrer, nypløyde åkrer, nygjødsla åkrer, kornåkrer med den kvasse «stubben», høyt gress og lavt gress, og diker (dvs. store grøfter med tildels ugjennomtrengelig vegitasjon med einebusker, busker med pigger, busker med røde bær, busker med blåe bær, nypebusker og bugnende epletrær, samt siv og høyt gress) -i det hele tatt, det meste.

Etter nesten 6 timer var både hund og jeger «nøyde». Her hjalp det ikke å rope så høyt at men flytter fjell, og det var slett ikke så enkelt som så mange har hevdet. Men etter at traktorer og høyballer var blitt en alminnelighet, og den første rapphøna var felt, skjønte Vilja etter hvert hva det dreide seg om. Men fasantuppene var raske til beins, og ikke lette å få på vingene inne i kjerr og nede i de dype dikene. Derfor var det en stolt Vilja som kunne apportere sin første fasantupp.

Det er viktig å få med at her var det kun lov å felle tuppene(fasanhanner).
Skytteren var forøvrig meget dyktig.

Jaktprøve:
Da lørdagen kom var vi temmelig spente på hvordan dette ville gå.
Det første vi oppdaget var at svenskene har det virkelig «på stell».
Da vi ankom oppmøteplassen (Halla bygdegård)
var det servering av morgenkaffe og frokost.

Jan Børje studerer startlista.

Etter kontroll av nødvendige papirer ble så partiene ropt opp.
Det var 3 parti både lørdag og søndag.

Vår dommer på lørdag
het Lars G Lundqvist.

Dommeren på søndag
var Ulf Aronsson.

Det var både unghunder og åpenklassehunder (AK) på samme parti, og på søndag hadde vi også 4 eliteklassehunder på partiet. Vi fikk tildelt høyre eller venstre side av «åkeren», og fløyta måtte flittig brukes for å dirigere hunden dit vi ville den skulle gå. Slipptiden var ca. 30 minutter pr. slipp, så det ble mye venting mellom slippene. Når så markene på en plass var brukt opp, var det å sette seg i bilen å kjøre til neste mark. Grunneieren var med som markviser, og dessuten var det også med egen skytter.

Andfjellmyrene blir nesten små sammenlignet med disse jaktmarkene. Jordene er bare avgrenset av diker og kanaler, samt små skogteiger.

Reglene er ikke helt lik våre, men Vilja fikk fine karakterer for søket, samt fart, reviering og bredde. Fuglearbeidene utførte hun også perfekt (stand, reising og ro i oppflukt og skudd), men det vi ikke hadde regnet med var kastapporten. Her må nemlig alle hundene i alle klassene apportere. Dette skulle jo være en enkel sak, trodde vi, men hvis skytteren bommer, eller ikke kan felle fugl p.g.a. feil kjønn, skal det foretas kastapport. Dette har vi ikke trent på, og det var her 1. premien gikk fløyten. På skuddet knallapporterte Vilja både lørdag og søndag. Hun fikk 10 poeng på selve apporten, men p.g.a. at hun gikk i skuddet fikk hun trekk på selve «feltbetyget» slik at den totale poengsummen ikke holdt til 1.pris. Men med 2 stk. 2.pris med seg hjem er vi strålende fornøyd med debyen på lavland.