Del I

Vil jeger du være til gammen og gavn,
hold viltet i ære og hjelp det i savn.
Skyt ikke i blinde,
skyt aldri i flokk
og legg deg på sinnet litt bytte er nok!
Men – gikk du i blinde,
satt ditt skudd ei som tanken,
så hold deg en hund
som kan redde skavanken.

Dette verset kan stå som motto for den ansvarsbeviste jegeren, og er skrevet av Hans Israelsen som grunnla arbeidet med SV i Danmark.

(Kilde: Ruhåret hønsehund av Olaf Poulsen.)

Først i 1873 begynte planmessig avl av SV, men jakt med strihår har vært drevet lenge før dette, men uten noe bestemt raseavl.

Strihåren ble dannet på den måten at men satte en standard for det man ønsket, og brukte både fuglehunder og andre for å nå målet, slik som jaktpuddel og griffon.

Ser vi litt på historien opptrådte vorstehhundene tidligere i Norge enn de engelske rasene, men ble snart utkonkurrert. Først langt inn i forrige århundre fikk vorstehhunden en ny oppgangsperiode.

Ruhåret hønsehund som den tidligere ble kaldt er en av våre yngste raser, selv om det finnes beretninger om ruhåret jakthunder i germansk lovgivning fra det 5. århundre; det var en strihåret hyrdehund, som ble brukt til å jage kveg, og beskytte hjemmet i tillegg til jakt. Denne hunden ble krysset med korthårete jakthunder, og vi fikk en ruhåret hund som ble kalt Berbet. Dette skjedde flere steder i Europa. Italia snakket om Spinone, i England om russisk pointer, i Frankrike om Griffon eller Berbet. Felles her er at alle disse hundenes jaktlige egenskaper ble videre brukt i krysningen sammen med tysk jaktpuddel, til den rasen vi har i dag. Her spilte også apportegenskapene en stor rolle.

Jeg vil også nevne noen sosiale og praktiske hendelser som kom til å spille en avgjørende rolle i dannelsen av strihår. Fram til 1850 bestod Tyskland av mange hundre hertugdømmer. Hertugene og deres venner eide all jord, og derfor ble jakt og hundeavl drevet utelukkende av denne eksklusive overklasse. Den økonomiske elite har alltid estetiske idealer, de liker pene ting og har stilsans. Derfor var disse menneskene nøye med at jakthundene skulle være pene i tillegg til å være gode. Da Tyskland ble samlet ble store landeiendommer lagt under staten, og den alminnelige mann fikk anledning til å jakte. Hans ideal var hunden som brakte mest fugl i skreppen, og utseende spilte mindre rolle. Etter dette begynte raseavl, d.v.s. å renavle etter kriterier satt av dommere.

I 1888 ble det i Tyskland opprettet en spesialklubb for rasen, som ble kalt tysk griffon.

En person i Tyskland ble kjent som «Hegewald», og han har æren for at det ble jobbet videre med rasen, slik at den fikk bedre fart, og at den kunne motta dressur. Til dette arbeidet brukte han pointer og jaktpuddel.

Dette skulle være en allsidig brukshund, robust og kunne brukes til all slags jakt. Hundene skulle ha et stritt hårlag som skulle beskytte den i dårlig vær, ufremkommelig terreng, og mot kulde under vannapport. Etter forsøk med div. kryssinger ble det i 1902 dannet en forening, og disse folkene utviklet den rasen vi i dag kaller Strihåret Vorsteh. Klubbens motto var: Oppdrett som du vil, men skap fremgang og fortell ærlig hva du har brukt.

Allerede i 1880 kom de første griffons til Danmark, og i 1928 ble Dansk Griffon Klub stiftet, og som senere ble endret til Dansk Ruhår Klub.

Hans Israelsen fra Nordjylland var den første i Danmark som begynte med planmessig avl av SV. Allerede i årene 1902 – 1921 drev han avl med hunder innført fra Tyskland. I 1922 innførte han nytt avlsmaterale, og grunnlag sin kennel Nimrod. Han avlet nå kun på tisper som hadde oppnådd 1.pr. på utstilling. Hans Israelsens oppdrett har hatt stor betydning for den senere avlen i Danmark, og særlig en parring med den tyske hunden Siger Arco Auenheim som ble innført til Sverige.

Til Norge kom SV fra Danmark, og noe fra Tyskland, og Norsk Vorstehhundklubb ble stiftet i 1936.

Det store problemet i dag er det samme som for 40 – 50 år siden, hårlaget. I et kull kan det stikke seg opp en valp med for mye pels, eller en helt korthåret uten skjegg og bryn. Ellers har vi vel fått fram hunder som rører på seg og fullt ut tar opp kampen med de engelske rasene.

Austbakken’s Kennel ble startet i 1974, og mine to første hund var Eraaks Carita fra Kåre Lotsberg og Heika kjøpt fra Ingvar Heidlund i Jønkjøping. Heika var bl.a. med på vinnerlaget høyfjellspokalen -81.

Jeg hadde et nært samarbeide med Jan Børje og Bolundens Kennel på Gotland, og som den militær han var hadde han nøyaktig orden i «sysakene». Hunder var kartotekført, og stamtavler ble nøyaktig nedskrevet for hånd, da dette var lenge før dataen sin tid. Jeg kan derfor nå vise anetre langt tilbake i tid. (Kommer i del II)