Vi så fram til en ukes ferie på Gotland. En annerledes ferie med spenning, opplevelser, masse latter og morro sammen med Torbjørg og Walter Paulsen, hundene Gaundaldrømmens Rago, Kvitsteinadalens C’ Heika og Stebas Mocca.

Vi kom ned på søndag, og prøvene startet ikke før på torsdag, så vi hadde noen dager å psyke oss opp på. Gotlendingene er svært gjestfrie folk, så vi fikk både kaniner og mark for å trene på. Hundene fikk lære seg til både hester og kyr, gjerder med piggtråd, samt mange typer åkrer og mye mye mer som var nytt.

Vi bodde på Gervide gård med masse hester og andre dyr og fugler, og en kveld kunne vi ri inn i solnedgangen, jeg på min hvite hingst.

Vi visste fra 10 år tilbake at det ikke nytter å komme til Gotland med udresserte hunder, for her stilles det store krav til hundene både fysisk og mentalt. Men dette var jo en ferietur for oss, for vi visste at både Heika og Mocca ikke var helt klare for å kunne oppnå det helt store. Så vi skulle ta dette som en trening.

Vi hadde meldt på to delte prøver der vi kunne ta med poengene fra spor og vatn i Norge, og en udelt prøve som tilsvarer fullkombinert i Norge. Et nytt moment her var kanin på sporet i åpen klasse. Det nytter altså ikke å komme hit ned bare med ett apportbevis i lommen. Her må det apporteres i alle klasser, enten etter felling, eller ved kastapport.

Rago apporterer kaninen under trening.

Mocca speider ut over marken.

Heika har stand på fasan.

Torsdag mønstret vi forventningsfulle opp på Halla Bygdegård til opprop kl 0730. Her var som vanlig alt i ordnede former, og vi fikk program med partioppsett og orientering om terreng. Hvis noen tror at lavlandsprøver er for pingler, må de tro om igjen. Jeg var imidlertid glad for at det ikke er lemmen på Gotland, men fuglbestanden var ikke så god i år, som for 10 år siden, men likevel hadde vi flere sjanser på fugl. Heika klarte imidlertid ikke å takle fasanen. Her må det nok mere trening til. Fasanen har en tendens til å springe nede i dikene, og hunden må ha erfaring for å klare å «spikre» den slik at det ikke blir støkk. I tillegg hadde vi uflaks med konkurranse med makker. En støkk er greit, men to er en for mye i åpen klasse (AK). En annen utfordring er søket. Her går de beste hundene som «symaskiner» over åkrene, det kan nemlig ligge fugl over alt, ikke bare i dikene og vegitasjonen mellom åkrene. Jeg tror nok at våre høyfjellshunder har noe å lære her, med litt mer systematisk reviering ville vi nok finne mere fugl.

Opprop på Halla Bygdegård med mårrakaffe og muffins.

Åkrene er digre – en åker kan være på flere hundre mål.

Dommer Roger Malmqvist redegjør etter endt prøve på torsdag.

Fredag var det ut på ny frisk og en udelt prøve som startet med sporapport etter kanin, og deretter vannapport på måse i høyt siv.

Mocca klarte ikke kaninapporten, så dermed var hun ferdig for dagen, samme vei gikk Rago.

Mocca apporterer kaninen under trening.

Heika svømmer raskt ut og henter måsen i sivet.

Her på tur tilbake – dette er moro 🙂

Heika gikk sporet 200 meter inn i skogen, tok kaninen og returnerte raskt tilbake til mor, avleverte perfekt, og det ble fullt hus – 10 poeng.
På vannapporten gikk hun i skudd og kast og fly ut i vatnet.(Dårlig dressur.) Her var det litt annet enn vi er vant med, da måsen ble kastet opp i sivet. Men Heika fikset dette utmerket og svømte raskt ut og tilbake, og avleverte måsen til mor – det ble 7 poeng, og jeg var storfornøyd med resutatet. Etter en varm lunch, som ble inntatt på en kafeteria, bar det ut på felten. Heika gikk utmerket, men klarte ikke å takle fasanene. Jeg hadde jo håpet på stant på rapphøns, men så heldige var vi ikke. Stand på rapphøns fikk imidlertid Rago på feltprøven på søndag, og dette førte til 6 poeng på felt og 4 poeng på apporten, og når vi slår dette sammen med poengene på spor og vatn fra apportprøven i Norge fikk han 3 ökl, noe som er en flott prestasjon.

Her er Heika i fint driv. På søndag fikk vi en dommer fra Skåne, og han syntes Heika gikk alt for åpent, og ikke fikk avsøkt åkeren godt nok. Og uten fugl i slippene ble det bare 2 slipp. Det siste var i et gigantisk gulrotland, og Heika syntes selfølgelig det var enklere å springe mellom radene enne å jompe over. Det syntes jeg også, og da ble søket deretter. Hundene må kunne takle det meste, for det var åkrer med brennesle, tistler, høy kvass stubb + mye mer. I åkeren med brennesle ble det nesten for mye for Heika, dette var ikke for pyser, og det var snart å få rifter og skader, men det gikk heldigvis bra.

 

Noen bilder fra Gotland.

Gotland er kjent for sin egen sauerase.

Valmuene blomstret fortsatt.

 

Høyt henger de, og sure er de. Eplene vokser villt, og ikke alle var like godt å spise.

Her venter Rago spent på kastapporten. Eller, det var kanskje mer Walter som syntes tiden gikk sakte. Men det var ingen grunn til bekymring. Fasanen ble hentet og levert til far.

Her er de premierte på vårt parti på søndag: Rago og Walter, dommer Patrik Sjöström, og Börjedals Cayenne med eier Håkan Åberg som holder en fasanhøne.

 

.

Gotland, en øy ute i Østersjøen litt sør for Stockholm, har 58000 fastboende, og hadde i 1999 flest soldager i Sverige. Dette er et svært populært feriemål, og om sommeren mangedobles folketallet. Her finnes mange severdigheter både når det gjelder kultur og natur, og den gamle bydelen i Visby, med ringmuren rundt, er vel verdt å få med seg.

Hovednæringen er jordbruk, og de svære jordene har en stor bestand av rapphøns og fasan.
Gotlendingene er et hyggelig og gjestfritt folk, og vi kan takke for et flott opphold.

Her er «stugan» der vi bodde – se epletreet utenfor.

Reisen og Vilja:
Flyet gikk fra Storuman kl. 1615, og jeg ble plassert i buret i lasterommet blandt all bagasjen. Jeg måtte virkelig gi
uttrykk for at dette var ganske uholdbart. Først var det ganske stille, men så ble det et forferdelig bråk og jeg ble slengt både hit og dit, så etter en halv time ga jeg skikkelig beskjed om at nok er nok. Det viste seg da at flyvertinna var skikkelig grei, så far fikk komme bak i lasterommet å holde meg med selskap helt til like før landing i Stockholm.

På Arlanda ble det også flere ny opplevelser, og etter rulletrapper, svingdører og glatte gulv fant vi endelig en lite grønn flekk. Så bar det videre til Visby. Men nå gikk det mye bedre, og de andre passasjerene på 1. klasse kunne ikke høre en lyd fra meg bak i «Skyways back», og kl 1830 var vi framme. Etter 4 dager, da vi skulle heim igjen, var det ingen problemer – reisevant som jeg nå var blitt.

Trening og jakt:

Torsdag var vi med Gunnar Petterson på jakt på hans private jaktmarker.
Det hele staret med at han kom med en nyskutt rev som han ville se om
Vilja ville apportere. Men hun hadde jo aldri sett en sånn kar før,
så her må det nok mere trening til.

SJCH Austbakken’s Qvick derimot,
hadde ingen problemer med den hårete luringen.

Så bar det ut i felten. Dette ble også en ny opplevelse – over nysådde åkrer, nypløyde åkrer, nygjødsla åkrer, kornåkrer med den kvasse «stubben», høyt gress og lavt gress, og diker (dvs. store grøfter med tildels ugjennomtrengelig vegitasjon med einebusker, busker med pigger, busker med røde bær, busker med blåe bær, nypebusker og bugnende epletrær, samt siv og høyt gress) -i det hele tatt, det meste.

Etter nesten 6 timer var både hund og jeger «nøyde». Her hjalp det ikke å rope så høyt at men flytter fjell, og det var slett ikke så enkelt som så mange har hevdet. Men etter at traktorer og høyballer var blitt en alminnelighet, og den første rapphøna var felt, skjønte Vilja etter hvert hva det dreide seg om. Men fasantuppene var raske til beins, og ikke lette å få på vingene inne i kjerr og nede i de dype dikene. Derfor var det en stolt Vilja som kunne apportere sin første fasantupp.

Det er viktig å få med at her var det kun lov å felle tuppene(fasanhanner).
Skytteren var forøvrig meget dyktig.

Jaktprøve:
Da lørdagen kom var vi temmelig spente på hvordan dette ville gå.
Det første vi oppdaget var at svenskene har det virkelig «på stell».
Da vi ankom oppmøteplassen (Halla bygdegård)
var det servering av morgenkaffe og frokost.

Jan Børje studerer startlista.

Etter kontroll av nødvendige papirer ble så partiene ropt opp.
Det var 3 parti både lørdag og søndag.

Vår dommer på lørdag het Lars G Lundqvist.

Dommeren på søndag var Ulf Aronsson.

Det var både unghunder og åpenklassehunder (AK) på samme parti, og på søndag hadde vi også 4 eliteklassehunder på partiet. Vi fikk tildelt høyre eller venstre side av «åkeren», og fløyta måtte flittig brukes for å dirigere hunden dit vi ville den skulle gå. Slipptiden var ca. 30 minutter pr. slipp, så det ble mye venting mellom slippene. Når så markene på en plass var brukt opp, var det å sette seg i bilen å kjøre til neste mark. Grunneieren var med som markviser, og dessuten var det også med egen skytter.

Andfjellmyrene blir nesten små sammenlignet med disse jaktmarkene. Jordene er bare avgrenset av diker og kanaler, samt små skogteiger.

Reglene er ikke helt lik våre, men Vilja fikk fine karakterer for søket, samt fart, reviering og bredde. Fuglearbeidene utførte hun også perfekt (stand, reising og ro i oppflukt og skudd), men det vi ikke hadde regnet med var kastapporten. Her må nemlig alle hundene i alle klassene apportere. Dette skulle jo være en enkel sak, trodde vi, men hvis skytteren bommer, eller ikke kan felle fugl p.g.a. feil kjønn, skal det foretas kastapport. Dette har vi ikke trent på, og det var her 1. premien gikk fløyten. På skuddet knallapporterte Vilja både lørdag og søndag. Hun fikk 10 poeng på selve apporten, men p.g.a. at hun gikk i skuddet fikk hun trekk på selve «feltbetyget» slik at den totale poengsummen ikke holdt til 1.pris. Men med 2 stk. 2.pris med seg hjem er vi strålende fornøyd med debyen på lavland.

Lunchpause.
Her Gunnar Petterson, Bjørn Larsson, Karin og Jan Børje.

Gunnar Petterson med Torpvägen’s GRAPPO gikk til 1.pris både lørdag og søndag i unghundklassen.

1.pris fikk også Roger Malmqvist på kullbroren Torpvägen’s GOZZ på søndag.

Bolunden’s Kennel i egen person, Jan Børje, var med og bivånet prøven både lørdag og søndag.

Fra jegermiddagen på lørdag kveld.